Hei, jeg er Kamilla 

Hei, jeg er Kamilla.
Hyggelig å treffe dere. Dere spør meg ofte: Hvordan går det med deg?
Jeg smiler og nikker. Så svarer jeg: Jeg har det bra, takk.
Jeg er en ekspert på det svaret – på akkurat den måten.
Så spør du meg om jeg jobber eller studerer. Og om jeg er lykkelig.
Noen ganger svarer jeg som man forventer. Akkurat som i læreboka.
Ingen kan klandre meg for at jeg tilpasser meg reglene i samfunnet.
Men si meg, hvor lenge må jeg bære denne masken?

Hei, jeg er Kamilla.
Jeg er ett av mange barn med en psykisk syk far.
Men selvfølgelig, det skulle jeg ikke ha sagt noe om. Jeg vil ikke være en festbrems. Og jeg vil definitivt ikke være noe byrde. Men i dag tar jeg meg friheten til å si noe uansett.
Statistikker er deprimerende. Forskning viser at barn med foreldre som har psykisk sykdom eller er avhengige av rusmidler har en dobbel så stor risiko til å ende opp som sine foreldre.
Og da starter tankene: Hva om jeg er en av dem? Er det snart min tur? Sitter jeg snart kun og stirrer hele dagen på TV? Eller slår til folk som jeg elsker? Slår dem hardt.
Eller opplever at mine barn overveier å ta sitt eget liv.
Det er er trolig ikke mye tid igjen. Tikk-takk.

Hei, jeg er Kamilla.
Jeg er 20 år gammel. I dag er jeg et symbol på håp.
Jeg smiler. Ikke fordi jeg må. Men fordi jeg kan. Fordi jeg virkelig vil. Og jeg har planer om å gjøre alt jeg kan for å gjøre det mulig for andre å smile fra hjertet. Og spre godfølelsen.
Jeg har vært så sterk. Men jeg har også vært veldig heldig. Der har alltid vært noen der for meg. Noen som brukte tid på meg. Noen som virkelig ønsket å hjelpe. Noen som tok meg på alvor.
Takk.